Sara Bell

Leder i Fagforbundet Bergen

En gang mens det var Stortingsvalgkamp sommeren 2013, ble jeg bedt om å stille på et valgkampmøte i regi av NHO Reiseliv på et fint hotell litt utenfor Bergen. Jeg var listefyll for SV, ny som fagforeningsleder og jobbet deltid som sosialarbeider for Utekontaktens DUE (Der Ungdommen Er)-tiltak.

På møtet beskrev hotelleieren bedriftens historie og var en glimrende og hyggelig vert for alle som var der. Mot slutten av møtet kom hun til hovedpoenget sitt: Formuesskatten er urettferdig. Argumentasjonen ble fremført med innlevelse. Med tårer i øynene fortalte hotelleieren med litt ustø stemme at formuesskatten gjorde neste generasjon fryktelig sårbar. Jeg er ikke i tvil om at hun var overbevist om sitt eget argument og at følelsene var helt ekte.

Jeg ble derimot stum og fikk meg ikke helt til å ta ordet. Ingen andre sa henne imot.

Stemmer fra grasrota

Slående

Etter møtet gikk jeg bort til henne og sa at vi definitivt hadde ulike oppfatninger om hvem som er sårbare. Jeg sa jeg skulle ønske at ungdommer på skråplanet, folk på de åpne rusarenaene og menneskehandlede kvinner i prostitusjon hadde like gode lobbyister som hun og hennes arvinger.

Når velskodde Høyrepolitikere, kjendiser og milliardærer i Oslo saksøker Oslo kommune fordi de mener seg urettferdig behandlet av eiendomsskatten, er det et symptom på at de sosiale og økonomiske ulikhetene mellom oss er samfunnsnedbrytende.

Den ublyge og mangelfulle forståelsen for hva som er sosialt urettferdig, er slående. Den vitner om hvilke samfunnsinteresser som har mest makt i vår tid. Saken illustrerer også at de sosiale avstandene som klasseforskjeller skaper, er fremmedgjørende. Det er som om vi lever på ulike planeter.

Regjeringa øker skatten på diett i jobbreiser – igjen

Usant

Til Aftenposten sa han som saksøker Oslo, Øystein Stray Spetalen at:

«Det er prinsipielle årsaker til at jeg har gått til sak mot eiendomsskatten, ikke fordi den utgjør en stor del av min skatt. Jeg betaler 50.000 kroner dagen i formuesskatt.»

Er det virkelig sant at de mest kapitalsterke blant oss er sårbare og blir utsatt for urimelig beskatning? Både globalt og lokalt er dette usant. Verdens rikeste utgjør 0,7 prosent av den globale befolkningen, men eier over halvparten av verdens rikdom. Og det er faktisk ikke sant at økonomisk vekst for de rike kommer de fattige til gode. Ekstrem rikdom skaper ustabile samfunn, noe som heller ikke kommer de rike til gode.

Eier av omsorgskonsern kjøper seg opp i Norge: Profitt på 2 milliarder – betalte 22.000 kroner i skatt

Lurt unna i skatteparadiser

Et sentralt element i den voksende ulikheten er rike individer og multinasjonale selskaper som ikke betaler skatt. I 2013 anslo Økokrim at en tredjedel av alle verdens penger var lurt unna i skatteparadiser. Dette var penger som skulle brukes til å bygge skoler, veier, sykehus og barnehager verden rundt.

Her hjemme har regjeringen Solberg gitt hundre ganger større skatteletter til dem som tjener mer enn 10 millioner kroner i året enn til de som tjener mellom 150 000 og 250 000 kroner i året. Det har gitt fellesskapet milliarder av kroner mindre å finansiere velferden med mellom 2013 og 2017.

Ingen hemmelighet

Er det greit at de mest privilegerte oppfører seg som om de ikke er en del av et samfunn? Og er det greit at fattigdom og sosial nød, som de selv bidrar til å skape, ikke angår dem? Det er ingen hemmelighet at de som saksøker Oslo kommune, tilhører den politiske høyresiden. Økt ulikhet er jo både målet og meningen med høyresidens økonomiske politikk.

For den som mener at livet er en evig konkurranse mellom mennesker og at den sterkestes rett gjelder, gir det mening å motsette seg skatt. For mange av oss som har jobbet eller går på jobb hver dag i ulike deler av offentlig sektor, er utsikten litt annerledes enn for enkelte hotelleiere, aksjespekulanter og forretningsadvokater i Høyre.

Vi må gå til kamp

Eiendomsskatt eller formuesskatt gjør ikke folk sårbare. Sårbarhet er ungdom i barnevernet som stille gråter når de skal sove. Det er unge på kjøpesenteret som ikke vil gå hjem. Sårbarhet er barn som blir tvangsdeportert til Kabul etter å ha vært fengslet på Trandum.

I stedet for å gå til krig mot de fattige burde vi alle gå til kamp mot strukturer som skaper fattigdom. Det er faktisk i alles interesse. Til og med Spetalens, selv om han ikke ser det selv.